Nettleseren din bør oppdateres
The Faces of Fredriksen
➡ ♥♥♥ Link: John fredriksen kjæreste
➡ ♥♥♥ Link: https://dating18plus.ru/Jessica1988
Og så har han god humor med glimt i øyet. Basic course in medical and health related research? Av innhaldet: O skjønne julenatt av Øivind Fragell.
Iva giftet seg med en som hette Kristiana. Raknem, Ivar Samset lærar , Oddleif Vold. Etter joletre, dikt av Solveig Lavik. Allerede som 12 åring, rundt 1831, kom han til Aslak Olsen på Elgenes i Vistdal som gjetergutt.
Slutt mellom John Fredriksen og Cathrine Erichsen - Julehefter i Norge Oslo Egmont. Artikkel om Edin Holme av Andreas Borch Sandsdalen.
Steinen står i dag i tunet på Kviltorp skole. Inne i årsskriftet står ein artikkel om Kviltorp. Solholm Asbjørn Andersen , Lars L. Bjørnson etter Ola Hola Ulykke i Åsebrekka i 1886 av Bersvein Leirvoll Einar Berg til minne av Eirik Moen Asbjørn Heggem til minne av Nils Parelius Bokmeldingar Våre medarbeidere Årsmelding Rekneskap Annonser Medlemsskap i Romsdal Sogelag 6 Glimt fra et bedriftsliv Av Lauritz Mork Med en symaskin eller to, et pressjern, saks og målband samt en rull gråpapir til å klippe sjablonger av, satte de i gang. Det var det mange som gjorde fra 1920 og utover her i Indre Romsdal. De som hadde valgt å begynne for seg selv, som det hette, var utlærte stykksyere. Mange av dem satt selv som syere på fabrikk i Molde eller Ålesund. Et tilskjærerkurs var også godt å ta med. Sømoppdragene kunne være litt forskjellige. Til å begynne med var det som underleverandører, og senere kom det i stand direkte kontakter. På den tiden var kleshandelen gjerne dominert av jødeforretninger, og det var mange av dem. Disse karene visste å finne ut hva som lønte seg best. De nystartede ble presset til det ytterste. Nordlandshandlere må også nevnes, men disse var heller ingen storbetalere. Det var mengden som skulle gjøre det, derfor gjaldt det å øke arbeidsstokken så hurtig som mulig. De første konfeksjonslærlingene kom ofte fra de ytre distrikter her i fylket. Senere fant trøndere og nordlendinger vegen hit. Fortjenesten var ikke stor, men lønnet arbeide som en kunne leve av, var ikke lett å oppdrive den gangen. Kystdistriktene hadde lite å by på. De nyankomne måtte lære å sy hele plagget. Læretiden for en herrejakke var 6 måneder. I denne tiden hadde eleven liten eller ingen lønn. Det var ofte at en av de andre svennene tok en slik elev. Den tiden som gikk med til å undervise i begynnelsen av perioden, ble kompensert i slutten av læretiden når eleven etterhvert ble fullbefaren. Denne metoden var i bruk til den såkalte kjedesøm overtok. Fra nå av ble læretiden adskillig kortere. Lærlingen kunne slippe med å lære en enkelt operasjon. På den måten bygde man opp en arbeidsstokk. Indre Romsdal var i høg grad importpreget når det gjaldt arbeidsplasser. Men konfeksjonsindustrien var ikke alene om å sysselsette. Sko- 7 Anton Mork, f. Maskinagenten møtte opp, først for å selge, og senere for å hente et avdrag eller to på lønningsdager. Det ble behov for spisesteder og hybelutleie. Butikkhandelen øket og skolene måtte utvides. Et samfunn holdt på å ta form. Det skrives 1922 og datoen var 15. Det skulle flyttes inn i et mindre trehus som var oppført på Åndalsnes, og formålet var å starte en konfeksjonsvirksomhet. Det var to symaskiner på dette flyttelasset og det var mine foreldres. Begge satt som syere i en årrekke på fabrikker i Molde. Far, Anton Mork, kom fra gården Mork på Hjelset og min mor f. Marit Megaard kom fra Soggemoen i Romsdal. Hun hadde som så mange andre søkt seg arbeide i konfeksjonsindustrien. Valget ble Molde hvor hun traff min far. Startet og ledet av Oscar Hansen. Min far satt der i ca. Til daglig ble denne fabrikken 8 8 kalt for «Konfeksjonen» og etter det som ble fortalt så måtte det være en god arbeidsplass. Den deltok på messer og fikk medaljer. Den slags styrket både bedrift og ansatte. De som fikk sin lære der, fortalte det med en viss stolthet. Nesten som å ha studert ved «Harvard». Mine foreldre skulle således ha et godt grunnlag når de satte i gang. Forfatteren av denne beretning var bare 7 år gammel, men kan huske flere ting. Den nye virksomheten kunne ikke gjøre seg nytte av samtlige rom. Noen ble utleiet til folkeskolen. På den ene siden av veggen surret symaskinene, og på den andre var det undervisning. Teori og praksis gikk hånd i hånd, kan man kanskje si. Nok en konfeksjonsvirksomhet var i gang, og mønsteret var det samme som allerede nevnt. Når det gjelder sømoppdragsgivere til den romsdalske konfeksjonsindustri, så må ett navn nevnes. Det fantes knapt et verksted i hele Romsdalen som ikke i større eller mindre grad hadde kontakt der. Firmaets produkter fant riktignok ikke veien til det kresne bypublikummet, og det kunne bare være en fordel. Det var ikke alltid at kvaliteten lå på topp hos de nyetablerte. Det var tre sømgrupper: A, b og c. Det var vel helst c-sømmen som gikk til Gjøvik, bare det ikke var enda lenger ut i alfabetet. Men så var prisen også der etter. Sagt på fotballspråket så spiltes det i 4. Men uansett «divisjon» -Gjøvikfirmaet skaffet oppdrag i betydelige mengder til vår industri. Det ble skrevet merkelapper i tusentall. En velbrukt gammel Remington var innkjøpt til kr. Navn og adresse satt i fingrene og det kunne skrives i blinde. Man kavet seg gjennom tjueåra i en slags brukbar fattigdom. Jernbanen har nådd frem og det ble lettere å hente og bringe varer, særlig for oss som lå i nærheten av ekspedisjonen. Det foregikk med håndkjerre og mellom skjekene sprang vi i den oppvoksende alder. Vi som var løpergutter den gangen har vårt eget minne fra den tiden. I slutten av tjueåra og i begynnelsen av 30, var produksjonen kommet noenlunde opp, og det ble sendt varer praktisk talt hver dag, og enkelte dager kunne det være store lass. Det gjaldt å få med mest mulig av dagens produksjon, derfor ble det knapt om tiden. Så var det å løpe for livet før døren stengtes. Ti minutter, eller helst fem, 9 9 Som så mange andre konfeksjonsbedrifter, startet Anton Mork i et beskjedent trebygg. Bildet er fra begynnelsen av 1930-åra. Dette var ikke populært og forholdet mellom løperguttene og de til dels meget myndige herrer bak skranken, var heller kjølig. Det gjorde ikke situasjonen bedre at den gamle «ilgodsen» ikke var beregnet for varemottak av noen betydning. En vanlig dør førte inn til et lokale på størrelse som et postkontor med liten vekt på disken. I den andre enden av lokalet sto reisegodsvekten, og det var den som ble brukt. De fortvilte ekspeditørene måtte således bære dusinvis av tunge pakker til den andre enden av lokalet på overtid. Når så døren «Ikkje tilgjenge» også sto åpen, ble det gjennomtrekk med den følge at lister og følgebrev fløy vegg-i-mellom. Situasjonen var fortvilt mange ganger. De første jernbanefunksjonærene kom fra østlandet og satte sitt preg på arbeidet. Uniformerte menn med fast lønn sto høyt i kurs. En kunde derfra betydde kontant oppgjør. Ellers var det avbetaling om prisen var 10 10 aldri så lav. Med jernbanens inntreden kunne en forsiktig optimisme spores. Det slo ut på flere vis. Mange fant sin livsledsager her i distriktet og ble ærverdige fruer. Gamle Grytten kommune var en landbrukskommune og ble styrt som sådan. Den var ikke budd på den raskt ekspanderende konfeksjonsindustri, eller industri i det heletatt. Det «flate» Stavemsverket med noen få hundre kilowatt ble fort overbelastet. Verst var det om vinteren. Med de mange pressjern kunne man faktisk snakke om kraftkrevende industri, men det gikk lang tid før det ble gjort alvor med utbygging. Så var det å streve seg gjennom vinteren med lunkne pressjern og en liten glo på lyspæren. Man måtte anskaffe lavspendtpærer på 110 v. Videre måtte det innstalleres noe vi kalte pressfyr. Det var en lav kullfyrt ovn med hette over. Under denne hetten plassertes kompakte jern til oppvarming. Ja vel, men det viste seg å være en god løsning. Et annet hinder for de nyetablerte var manglende bank. Sparebankene var ikke lystne på å satse. Bankkrakkene etter første verdenskrig satt nok ennu i frisk erindring. Så var det å søke utenbys, men det var heller ikke lett. Hver på sin måte slang de seg gjennom på et vis. Tross de beryktede tredveåra fortsatte ekspansjonen i konfeksjonsindustrien. I vårt nærmeste distrikt vokste det opp en fem-seks bedrifter av noenlunde størrelse med over 50 ansatte hver, og antallet øket. Nå kaltes det fabrikk, men en fabrikk måtte føre ordentlig regnskap. Det var vel smått bevendt med «selfmadernes» regnskapskyndighet, derfor ble bokføringen overlatt til kontorfunksjonærer på kveldstid. Etterhvert ble kontorarbeidet overtatt av den neste generasjon, som først måtte settes på skolebenken igjen. Med papir fra 6 måneders handelsskole, trodde man å være fullbefaren, men det fikk man oppleve ikke var tilfelle. Lærebøkenes «Peder Aas» og hans innkjøp av kaffe og sukker hadde lite med bedriftsregnskap å gjøre. Så var det å lære på nytt. Vår bokholder som etterhvert gikk over til å revidere, ristet på hodet og satte rød strek. Han førte forøvrig en nydelig håndskrift. Omsider ble det orden på debet og kredit. Det går mot slutten av tredveåra og flere bedrifter har skaffet seg gode sømforbindelser. For egen del hadde vi fått fotfeste i Oslo med fast 11 11 leveranse. Dermed kunne vi si farvel til jødeforbindelsene, men det skjedde først etter meget hardt arbeide ute og hjemme. Romsdalssøm var ikke noe kvalitetsbegrep. De seriøse i bransjen, mente at jakkene var både flatbrystet og hadde alt for tykke kanter. Et annet kjennetegn på romsdalssøm var knapphullene. Alle bedriftene hadde den gamle Singer knapphullsmaskin med hammer som betjentes manuelt. Det gav dårlig resultat med mye etterarbeid. Den gamle Singer måtte altså skiftes ut. Det var et Oslo-firma som var behjelpelig med å skaffe den store helautomatiske maskinen. Det var litt av en begivenhet når den kom i drift. Mange kom for å se, og vi følte oss stolte. Men om den siste rest av romsdalssøm dermed var fjernet, skal være usagt. Et par av våre forbindelser sendte sine folk for å overvåke den siste finish. Nå ble det sydd innsnitt i besetningen også, men da måtte vi passe på at det pent oppbygde brystparti ikke ble presset flatt igjen med underpressen. Forkantene ble tørrpresset både hardt og lenge. Møysommelig spilte vi oss opp i høyere divisjoner. En jevn og sunn oppbygging gjorde det mulig å satse på nybygg. Det skjedde i Med fulltrimmet besetning i nye lokaler så fremtiden lys ut, men så kom krigen. Før tredveåra forlates må det sies litt om spesialmaskiner. Den første og eneste var en sik-sakmaskin til å kaste over buksesømmene med. Det var en trømaskin, og denne jobben var ofte overlatt til oss i skolealderen. Med en fot foran og en bak på trøbrettet, jaget man avgårde. Milevis med søm ble tilbakelagt. Prisen var 10 øre pr. Denne maskin var den første som fikk motor, og det trengtes i aller høyeste grad. Etterhvert kom det motorer på vanlige symaskiner også. Det var nærmest en påhengsmotor, men nå fikk træbrett og beina hvile. Den neste var en pikermaskin. Med den nye tilvekst kunne jakkesyerne levere inn sine forstykker til maskinpikering. Det ble trukket 15 øre, og det lønte seg godt for begge parter. Maskinen var plassert på tilskjæreren og ble betjent av oss selv. Skjæremaskin var også blant de store fremskritt. Det førte til evige træler på hånden. Kveldene ble tatt i bruk for å holde 12 12 En del av arbeidsstokken foran nybygget i tritt. Med det nye skjærevidunderet kunne man legge opp flere lag stoff som ble loddrett skåret. Flere maskiner som kunne gjøre mange «manns» arbeid kom i tur og orden. Maskinalderen holdt på å gjøre sitt inntog i de romsdalske verksteder. De fleste bedrifter hadde godt utstyr når krigen satte en foreløpig stopp. Mesteparten av maskinparken ble heldigvis evakuert i tide. Krigsherjede bedrifter fikk forskjellig skjebne. For vår egen del ble det evakuering til Hovdenakken, hvor det var godt om husvære både for driften og til å bo i. Så var det å bygge opp igjen etter beste evne, men etter vel et års drift var det atter stopp. Manglende oppdrag og arbeidsutskriving gjorde det umulig å fortsette. Gamle lønningsbøker kan fortelle at 9. Den gamle og den nye fabrikkbygning her på Åndalsnes lå altså i ruiner. Med virksomheten nedlagt ble det tid til å tenke på gjenreisning. Det gikk faktisk greit, og det skyldes uendret regulering mellom to gater. Men man måtte begynne helt nedenfra. Tømmerkjøp og fløting, var første operasjon. Sag og høvleri det neste. Det ble mange transpor- 13 13 Nyfabrikken ble ikke gammel. Man syntes å dra kjensel på kvistene i hvert bord og planke. Et uendelig slit på dårlig kost, var til ende ut på vårparten i Dette var altså delvis gjenreising av vår nuværende eiendom i Storgaten. Lokalene ble imidlertid ikke tatt i bruk av oss selv. Atter en gang ble det tatt kontakt med skolen. Det var en god løsning for begge parter, for «herrefolket» har jo okkupert den relativt nye folkeskolebygningen. Avtalen var enkel og grei. Jeg traff en av lærerne på gaten. Læreren fikk fart på seg og like etter var innflyttingen i gang. Skolen var ikke alene om disse lokalene. De var i bruk fra morgen til kveld. Ut på høstparten i 1942 skjedde det noe igjen. Vi fikk forespørsel fra en av våre Oslo-forbindelser om vi kunne påta oss vending av brukte klær. Tilgangen på nye klær var lik null. Det var en eller annen som har gjort forsøk med å sprette opp sine gamle klær, for så å sy dem sammen igjen med vrangen ut. Resultatet ble så vellykket at det ble industri av 14 14 det. I all hast ble det trommet sammen et passende antall syere. Maskinparken sto jo intakt så det var bare å sette igang. Fremdeles på det evakuerte stedet. Til å begynne med så det temmelig trøstesløst ut, men rutinen i å sprette kom etterhvert. Sprettingen utførtes for det meste av hjemmearbeidere som ble rene ekspertene. Plaggene ble som nye og oppdragene bare øket på. Det var Oslo-prisen vi fikk, men det måtte vi ikke snakke høyt om. Hver landsdel hadde sin pris. Denne virksomheten varte krigen ut og vel så det. Før plaggene ble tatt under behandling måtte de desinfiseres. De første partiene gikk til selveste fylkessykehuset i Molde, men senere ble vi selvhjulpne med en steaminnretning. Som bevis på den fortvilte klessituasjonen disse årene må nevnes at vi på slutten av krigen kunne få plagg som var snudd en gang før. Da kan man snakke om å være loslitt. Etter at freden brøt ut, som Juster så treffende fikk sagt det, flyttet vi tilbake til Åndalsnes. Skolen fikk igjen sine lokaler og vi fikk våre. Det var altså sommeren Som rimelig er ble det mange vanskeligheter å overvinne. Storparten av bebyggelsen lå jo fortsatt i ruiner. Tyskerbrakker ble løsenet, og med endel ominnredning ble det faktisk brukbare bosteder. Når det gjaldt selve driften så var det bokstavelig talt vanskelig å finne igjen tråden. Import av tekstiler var strengt regulert gjennom lisenser. For oss som har drevet med leiesøm ble dette et alvorlig handikap. Lisens på stoffkjøp var forbeholdt de godkjente fabrikkene. Altså måtte det søkes om å bli godkjendt. Så var det å reise til Oslo for å løpe fra det ene departementskontor til det annet. Det ble flere turer uten resultat. Skuffet drar man hjem igjen for å prøve på nytt når en tid er gått. Men det gikk over to år før våre klageskrik ble tatt alvorlig. Så endelig en dag får vi nødvendige dokumenter tilsendt. De skulle underskrives av en lokal nemnd. En av våre gårdbrukere satt som formann. Jeg traff han ute på åkeren medbringende skrivesaker og underlag slik at han slapp å gå i hus for å tegne på. Med flagrende papir i hånden forlot jeg åkeren for å postlegge de høytidelige dokumenter. En ny dør er åpnet, men det var flere som måtte bankes på både vel og lenge. Om man var godkjent fabrikant så var ikke det ensbetydende 15 15 med at lisensene lå og ventet på en. Ny kø og den var lang. Man kjente jo ikke irrgangene, men det gjorde en smart agent som jeg kjente litt fra før. Han lot meg skrive under på en mengde lisens-skjemaer. Hvordan han klarte det, aner jeg ikke. Varene kom og meget stolt kunne jeg legge fram prøver på de første importvarene. Kampen om råstoffene gjaldt ikke bare import. De norske tekstilfabrikkene ble en like hard nøtt. Mange reiser og like mange skuffelser til å begynne med. Det nytter ikke å vifte med papirer på at man var godkjent fabrikk. Igjen var den tidligere leiesømsvirksomhet en et hinder. Vi var jo ikke tidligere kunder. Det eneste holdbare argument vi kunne føre i marken var at vi måtte regnes som fremtidige kunder når varene engang ble fri. Ikke alle var så fremsynte i sin tankegang og fortsatte å selge sine varer til betydningsfulle detaljister som så solgte videre engros. Dette forhold irriterte oss stort og det med berettigelse. Smått om senn begynner det å løsne. Som et eksempel på hvilken kamp som måtte føres må det være tillatt å nevne et av tilfellene. Med et halvt års mellomrom hadde jeg besøkt en større tekstilfabrikk her i vårt eget fylke, fire ganger. Nå er det den femte. I mellomtiden har vi fått innpass hos et par andre fabrikker, og som bevis på dette tok jeg med noen fakturaer og ordrebekreftelser. Store saker var det ikke, men nok til å vise at vi hadde fått foten innafor. Den noe bryske og brautende salgssjefen var ikke til stede den dagen jeg møtte opp. Han var ventendes neste dag, ble det opplyst. Imidlertid fikk jeg en prat med lagersjefen som heller ikke var noen ubetydelig person. De medbragte papirene ble forevist. Lagersjefen viste stor interesse, men sa ellers lite. Jeg bestemte meg for å bli over til neste dag, og gikk ut for å finne hotell. Så på n igjen neste dag men jeg ble sittende lenge å vente. De besøkende ble plassert ute i korridoren antakelig for å avkjøle seg litt. Så endelig kommer han, brautende som vanlig. Salgssjefer kan tillate seg det så lenge det er rasjonering. Denne tonen passer meg faktisk godt, derfor svarer jeg ganske freidig at dette er femte og siste gang han får besøk av meg, og det uansett resultat. Han ble vel noe overrasket over dette «motangrepet», men valgte å ta meg 16 16 alvorlig. Han hadde det med å si «jo-jo-jo» når han var i godlag. Denne gangen ble det mange «joer». Jeg legger ut om vår kapasitet og at vi må kunne regnes som fremtidige kunder, men at det kunne være hyggelig om vi fikk være med mens det ennu var lett å selge. Dermed gjør jeg tegn til å reise meg. Nå føler jeg at jeg er kommet på offensiven og at regnestykket holder på å gå opp. Jeg blir vist inn i det «aller helligste» og nå skjer det fort. Prøver blir forevist og antall stykker bestemt. Og det skulle bli en fast ordning. Salgssjefen synes nok at han har gjort en veldedighetsgjerning, derfor spør han: «Er du glad nu? Vi fant fram til en frisk talemåte som fra den stund av førte oss sammen til det man kaller et fruktbart samarbeide. Vi ble denne fabrikkens store kunde i mange, mange år. Etter det første året var jeg kvalifisert til å bli inviert til middag i hans gedigne hjem. Omstillingen fra leiesøm til salg av egne varer, ble et langt løp med mange hinder. Først kampen om råstoffene og siden, når konkurransen om salg meldte seg, fikk man problemer der også. Første hinder: «Hvor var du hen når varene var rasjonerte? Det var ikke så lett å svare på. At leiesømsbedrifter ingen kvote hadde, ble møtt med den største skepsis. Man følte seg ofte både liten og bortkommen. Det stemmer godt det som en kjent industrimann uttalte i forbindelse med et jubileum: «Jeg hadde hverken dannelse eller utdannelse når jeg drog ut. Men for å oppnå resultater måtte det trening til. Nord-Gudbrandsdal og Ottadalen ble valgt som «treningsbaner». Her følte man seg mere på hjemmebane. Ja, det ble nesten, for hjemlig. Handelsbestyrere og landhandlere hadde mange gjøremål. Det ble ofte avbrudd i ekspedisjonen og mye venting. Det passet ikke så bra for en rastløs vestlending. Befolkningen i dalene drar til byen for å kjøpe R. S-2 17 17 klær, ble det sagt. Men skyldes ikke det mangel på slike varer ville jeg vite. Vi har hverken plass eller penger, svartes det. Så ble det til at man legger ut kommisjonslagre. Nye besøk for å høre hvordan det var gått. Det var som å farte rundt for å se om det var noe i teinene. Den magre fangsten sto ikke i noe forhold til omkostningene. Det eneste som var oppnådd, var litt salgstrening. Etterhvert som man følte seg sikrere, gikk ruten lenger og lenger sydover til de større markedene. Våre tidligere leiesømsforbindelser i Oslo gjorde det nok lettere for oss. Vi var kjent med miljøet og det kom ofte godt med. De fleste fabrikkene har sin hovedforbindelse, og den er ofte å finne i hovedstaden. Vi fikk også en slik kunde som man steller særlig godt med. Det var en tidligere ansatt hos en av våre sømforbindelser som har brutt ut for å starte for egen regning. Først lite og beskjedent i en sidegate, men om noen år fikk han sjansen på et sentrumslokale, og dermed sa det pang. Han ble en virkelig stor avtager i mange år. En slik storkunde tåler ikke at man har flere forbindelser, derfor blir man bundet. Det var en mindre forretning nederst i Storgaten, og innehaveren sleit med økonomien. Reiste ofte til Sverige og Danmark for å studere motene, og kom hjem igjen med gode tips. Hvordan vi kom i forbindelse der, husker jeg ikke, men forespørselen gikk ut på om vi kunne levere ungdomsdresser av en bestemt type. Dressen var noe lys i blåfarven, og jakken hadde meningsløst store slag som ble forsterket i og med at den var dobbeltspent. Men slik skulle det være. Det var vårt første mote med de store serier. Det var helt utrolig hva den lille butikken kunne fordøye og dette pågikk i lang tid. Stoffene til denne dressen ble levert der jeg hadde fem besøk bak meg før jeg ble godtatt. For å sikre oss leveranser tok jeg en telefon for å høre om de hadde mye garn på lager, som jeg måtte legge beslag på. Og de hadde nok grunn til å spørre, det var mer i vente. Den lille forretningen fikk «satt bein» under seg, og sa farvel til akseptene. Den samme forretningen må nevnes i en annen forbindelse også. Det gjaldt de såkalte «Knappebukser». Prøver ble hentet fra Danmark og 18 18 hadde «rampete» store oppslag med knapper på. Disse buksene fikk det helt store publikum, og flere fabrikker tok opp denne modellen. I vår bransje stjeles det som ravner. Buksene skulle leveres i brunt, og det var nettopp det vi hadde. Et større lager som var ukurant, ja det var nærmest et feilkjøp. Nå fikk de bein å gå på. Ble utsolgt på kort tid og det måtte bestilles mere. Leverandørene hadde også stort lager, og de var villige til å selge til sterkt redusert pris. En slik salgssuksess spørres fort. Det kom også vår sentrumskunde for øre. Han kunne være ganske ubehersket mange ganger, for ikke å si ubehagelig. Men hvem bryr seg om slike bagateller når han ellers er en god betaler? Det som nå skjer er nesten ufattelig. Vår storkunde fortsetter salget der den lille slapp. Nå kom de virkelige store leveransene og det gjaldt både ungdomsdressene og buksene. Salget gikk mot de store høyder. Med den raske utvikling meldte kapitalbehovet seg, og det langt raskere enn banksjefer satte pris på. Et av disse besøk står ennå i frisk erindring. Det var tatt kontakt med Hypotekforeningen for Næringslivet. Denne institusjonen arbeider etter sitt eget system og det tar tid. Et halvt år gikk uten at noe skjedde. Så ba jeg om å få mine papirer tilbake. Det var regnskapsutdrag for de tre siste år samt vanlige opplysninger. Hvor jeg hadde tenkt meg hen nå? Tja, det måtte vel bli Industribanken da. Han ville i det minste gi meg et godt råd, og jeg takket for det. En storbanks interiør skaper en spesiell atmosfære. Tung eikepanel med gedigent listverk virker utilnærmelig og kald. Her gis det ikke ved dørene. Forværelsesdamer er håndplukket og har lang erfaring i å ta imot bankens kunder. De kan faktisk lese om kunden er stor eller liten. De små må finne seg i å vente lengst på en audiens. Jeg ble sittende lenge å vente. Blar i tørre tidsskrifter som forteller om kapitalbevegelse de siste ti år. Det interesserer meg pokker så lite. Det er penger jeg må ha, og det fort. Denne ventingen kan vel ikke direkte sammenlignes med en tannleges venteværelse, men noe bort i mot. Negative tanker bygger seg opp. Omsider går den polstrede døren opp, men det er ikke banksjefen, det er kontorsjefen som tar imot. Det viste seg å være en jovial og gemyttlig herre med et lite lurt glimt i øyet. Så er det å legge frem sitt 19 19 problem igjen. At jeg kunne legge frem ferdig materiale hadde nok sin betydning. Kontorsjefen begynner å bla i regnskapsskjemaene, og ber om å få beholde dem, men kunne ingenting love. Etter tidligere mislykkede forsøk, var jeg ikke alt for optimistisk. Var nærmest likeglad da jeg forlot kontoret, derfor snudde jeg meg i døren og spurte: «Tar det lang tid før man får nei her da? Vi klarer det som regel på 14 dager. Denne lille muntre episoden ble ofte nevnt senere når jeg kom på besøk. Det ble nemlig ikke nei, men ja. Denne kontorsjefen som senere ble banksjef, hadde en annen bror som også var kontorsjef, og var ansatt hos en av våre forbindelser. Kan tenke meg at denne «konfeksjonsbroren» har lagt inn et godt ord for en stakkars strevsom romsdøl. Kapitalproblemet kunne melde seg akutt også. Her er et eksempel: Det var i den første tiden når Terylene-stoffene kom på markedet. Garnet som var en blanding av syntetiske stoffer og ull, var ikke godt å hanskes med. Stoffene nuppet og kundene klaget. Og det i så stor grad at de nye Terylene-varene holdt på å komme i miskreditt. Denne uheldige situasjonen slapp vi unna, og det skyldtes solid engelsk leverandør som hadde lagt barnesykdommene bak seg. Det var min agent-venn han med lisensene som var salgsrepresentant. Vi hadde satset stort, ja større enn vår likviditet egentlig tillot. Men salget gikk riktig bra og kundekretsen bare øket på. Men så plutselig en dag meddelte vår speditør at et større parti tekstiler var ankommet, og at det var sendt mot dokumenter. Det går kaldt nedover marg og bein. Hva er det som har skjedd? Antagelig for at vi har vart for sen med betalingen. Med en fra før anstrengt kassakreditt, var ikke situasjonen hyggelig. Nei, beløpene er for store. Tar en rask telefon til agenten for å melde fra. Han ble meget oppbragt for ikke å si rasende. Maken til frekkhet av disse engelskmennene. Etter så store kjøp å oppføre seg slik. Denne agenten var ikke blant de som lot seg dirigere. Han truet med å reise over til England og skjenne dem huden full. Men nå var det min tur til å dempe. Dette måtte han for all del ikke finne på. Varene var solgt og vi trengte mere. En ubehersket handling kunne bare forverre situasjonen. Det må finnes en 20 20 annen utveg. Når han spurte på den måten var det bare å pakke kufferten igjen. To dager etterpå satt jeg på hans kontor. Han var fremdeles oppbragt og gikk frem og tilbake og småbannet. Denne agenten driver sin virksomhet på hundrevis av kvadratmeter i en sentrumsgård. Har mange selgere og selv sitter han på sitt kontor og trekker i trådene, og han trekker i hver eneste en. Vi ble sittende å studere fakturakopier. Her går det frem at fakturarabatten som er fratrukket er betydelig. Så går det et lys opp for ham. Enn om vi delte denne rabatten mot at han forskutterte? Agenten hadde ledige penger på konto i bank, og slik ble det. Han griper etter sjekkheftet og begynner å fylle ut. Et «brukbart» tall foran og med mange nuller bak. Mens han fyller ut mumler han for seg selv: «Faen ta disse engelskmenna, de er stae som esler, men gode varer har de, disse jævlene. Slik hånd til munn-metode når det gjaldt driftsmidler ble slitsomt i lengden. Det riktige er jo at man skal selvfinansiere seg, men fortjenestemarginen skrumpet inn etterhvert. På landsbasis lå den på en 2-3%. Med så stor risiko som bransjen innebærer, så sier det seg selv at det ble lite å bygge videre på. Når konkurransen med utlandet satte inn for alvor, så det mørkt ut for mange virksomheter. Myndighetene var nok oppmerksom på denne faren. Nå må det føyes til at det ikke bare var konfeksjonsindustrien som fikk hjelp derfra. I dag må storparten av norsk industri søke dit. En slik tur sitter ennu i friskt minne. Det hendte ikke så sjelden at forhåndssalget var i minste laget. Så var det å dra ut igjen, og da gjerne til såkalt «upløyet mark». Altså der vi ikke var representert før. Denne gangen gikk turen syd for Bergen. Den gamle båten gikk en av sine siste turer, og ingen anstrengte seg der ombord. Det var om høsten med sydvest kuling og regn. Vestlandet på sitt aller ufyseligste. Lunken kaffe og halvsur betjening. Det var lite oppløftende i starten. Regnet gjorde det også neste dag. Et par herreekviperinger ble besøkt, men med magert resultat. Men så er det dette med tilfeldighetene. Hun lurte på om jeg kunne skaffe henne en slik til eget bruk. Slike bukser får vi ikke kjøpt her i byen, kunne hun opplyse. Med største fornøyelse og jeg noterte mål. Innehaveren av forretningen viser også interesse. Han kunne tenke seg en til sin kone, og denne konen hadde en søster Var det ikke en tanke å opprette en dameavdeling, bemerket jeg spøkefullt. Men det skulle da ikke være nødvendig - det fantes da spesialforretninger i byen. Men først måtte dame og herrekolleksjonen skille lag. I en butikk for reiseartikler fant jeg det jeg søkte. Kufferten var sort med blanke beslag og virket kostbar, men det var den ikke. Den var tvert i mot på billigsalg. Kursen settes mot hotellet for å pakke om. Tar en rask dusj og ifører meg en lettere dress. Nå gjaldt det å finne et «offer». Magasin ett eller annet, sto skrevet med neonlys. Stilig utstilling bak blankpussede vinduer, og her gikk jeg inn. Erfaringen har lært meg dette. Den lille sorte blir derfor bortgjemt bak en reol, før jeg spurte en av damene etter innkjøpssjefen. Hun tygger litt på det. Olsen», sier hun blidt og forsvinner. I mens tar jeg butikken i nærmere øyensyn. Den er lys med god vareoversikt. Akkurat nå er det liten trafikk, men det er ingen som henger over disken. Alle er opptatt med å ordne i hyller og på stativ. Her er det orden og det tyder på at det hele er styrt med en fast hånd. Hvem som har denne faste hånden er det ikke vanskelig å gjette seg til når frk. Det er en høyreist kvinne i god alder, med rank holdning. Er noe høybarmet og iført tettsittende drakt. Her passer det å presentere seg som disponent. Forteller at jeg er på «hilsetur» til mine herrekunder, men at jeg også har en liten damekolleksjon med. Svaret man alltid får er at de har så mange forbindelser og at de er ferdigkjøpt. Dessuten er det vel vanskelig å diskutere spørsmål uten å se prøver. Dermed satt hun i fellen. Kufferten ble hentet frem og en liten pakkedisk ble stilt til disposisjon. Det pakkes ut i taushet, men passer på at fargene blir lagt i sjatterende rekkefølge. Nå ser det faktisk tiltalende ut. Men denne kolleksjonen er så alt for liten til å ha i egen kuffert. Som unnskyldning forklares det at det kun er det beste som er tatt med. Vil så gjerne spare våre kunder for tidkrevende arbeide. Dette falt i smak, og frk. Olsen begynner å bla i prøvene. Heldig at det ble tid til å fjerne løse trådender, tenker jeg og følger spent med. Førstedamen blir tilkalt og det diskuteres lavt. Flere av damene nærmer seg også, og det blir hvisket om pene farger. Her holder det på å skje noe. Det neste som skjedde var at hun i størrelse 38 forsvinner i en prøveboks. Passform er alltid et problem, men heldigvis, de forbaskede, tverrukkene som er så vanskelig å få bort, er nesten ikke synlig. Etter denne lille manequinoppvisningen blir det ny konferanse mellom damene. At denne lille kolleksjonen har falt i smak, er det nå ikke lenger tvil om. Det kom til uttrykk gjennom bestillingen. Olsen begynner å notere på eget papir, og det ble ikke småtteri. Tallene skal overføres til egen ordreblokk og de ble mange og store. Nesten i hver en rute. Det var som å trekke line med fisk på hver angel. Det noteres med fatning og jeg later som dette er dagligdags. Vel, vi skal gjøre et forsøk, sier frk. Olsen og følger meg til døren. Spør samtidig om leveringen og om det blir flere forhandlere i denne byen. Nå er det slik at man nødig vil selge bare til en. Derfor svarer jeg at jeg har en avtale til, men vi skal gjøre vårt aller beste med leveringen. I den neste forretningen var de mere «tunge i sessen» og jeg anstrengte meg ikke. Får heller ta vare på den ene store. Regntunge skyer er jaget østover. En solstripe viser seg i vest, og gatene holder på å tørke opp. Tilværelsen er med ett blitt lysere. Salgsturen gikk videre nedover kysten og kufferten ble åpnet og lukket mange ganger med riktig godt resultat. Måtte ringe flere ganger for å bestille mere stoff. Stykkene som inneholder meter ble det mange av. Det kan telles i kilometer eller kanskje mil. Sinnsstemningen kunne sammenlignes med et langvarig høytrykk med blå himmel. Men lite ante jeg at et kraftig lavtrykk var i vente. Det kom med bulder og brak. Den østerrikske fabrikken kunne ikke levere. Flere hadde nok falt for disse stoffene, og hvem brydde seg om en fill-fabrikk oppe i Romsdalen? Hele salgssuksessen raste sammen som korthus. Raste gjorde også kundene som var lurt opp i stry, og det av selveste fabrikanten. Beklagende skrivelser var 23 23 det liten trøst i. Det tar lang tid for man kommer over skuffelsen. Best ikke å vise seg på denne ruten mere. Det kunne ofte komme i stand ved en tilfeldighet. Det kommer inn en kar direkte fra utlandet og spør om vi kan lage en spesiell damebukse. Han skulle overraske sin forlovede kunne han fortelle. Det ble tegnet og forklart. Den skulle være i sort med ekstra bred linning. På denne linningen skulle det plasseres forgylte knapper på hver side av midtsømmen foran. Vi setter i gang og resultatet ble meget lovende. Stilig og elegant ble det sagt. Mannen ble vel tilfreds og drog sin veg. Prøver ble sydd og sendt ut. På denne tiden var det nylig ansatt en selger i Bergen, men vi hadde bare ikke hørt noe fra ham. Han fikk også en prøve, og i følgeskrivet hette det at dette var vår nye storselger. Riktignok tok vi salgssuksessen noe på forskudd, men det var vel for å oppmuntre ham litt. Spanskpreget som modellen var, fikk den navnet «Valencia». Det ble et begrep blant våre kunder, og ikke minst i Bergen. Denne tilfeldighet bragte oss inn på det Bergenske marked som i mange år ble et meget godt marked. Og det gjaldt både i dame og herresektoren. Varene blir liggende å tynge på lageret. Noe kan bli oppsydd for så å bli sendt ut på billigsalg, men det fører ofte til tap. Men det er det første tapet som er billigst, heter det. Når varene blir liggende slik og ingenting skjer, er det til å få nerver av, og disse bør fjernes hurtigst mulig. Det var en av de store tekstilfabrikkene på Bergenskanten som var leverandøren, og vi skyldte dem penger. Må ta det forsmedelige skrittet å be om retur, mot at vi tok noe av tapet. Og det gjorde vi uken etterpå. Etter å ha hilst på kontorsjef og disponent, setter vi oss ned for å diskutere problemet. For oss var partiet betydelig, men for fabrikken var det vel ikke det helt store. Men å ta varer i retur er ikke populært. Mens vi satt i konferanserommet kom det inn enda en person. Det var styreformannen i selskapet som sto der, og de andre herrene reiser seg. Han ville gjerne få hilse på fabrikkens kunde, og rekker ut hånden. Da ønsker man at ærendet var kjøp og ikke for å be om retur. Men når 34 24 kortene blir lagt på bordet så er det utrolig hva som kan oppnåes. Styreformannen blir informert om mitt ærend og at vi skyldte fabrikken penger. Styreformannen ser smilende på sine medarbeidere. Med ett er problemet adskillig redusert. Denne styreformannen viste sin charmerende side. Og denne løsningen gjorde det lettere å reise hjem igjen. Hva den gikk ut på huskes ikke, men det som huskes er at forretningsverdenen ikke behøver å være så hard og kald alltid. Det sier seg selv at vi anstrengte oss for denne fabrikken i tiden som kom. Feilkjøp og bingo, kunne stå som overskrift på neste episode. Stengene var stinne av klær når jeg drog ut. Det var også av de onde dager med stort ferdiglager og treg avsetning. Lagerstoffer måtte settes inn for å holde produksjonen i gang og situasjonen forverret seg. Jeg har såvidt installert meg på hotellværelset når telefonen ringte. Det var en tidligere sømforbindelse som vi fremdeles hadde oppdrag fra, og min første tanke var at noe galt var fatt. Jeg skulle øyeblikkelig komme på kontoret. En forferdelig røklukt møtte meg allerede i oppgangen. Det har vært brann i bakgården og mange glassruter var sprunget i lager og butikk. Om jeg hadde mye varer? Varelageret skulle fornyes og det fort. Lagervaret er ofte utsatt for prispress, derfor tok jeg det litt med ro. Men det var ikke prisen om å gjøre, men om jeg kunne levere fort. Må ta en telefon hjem først, og dere skal få høre fra meg i løpet av dagen. Med disse ord forlot jeg «branntomten». Det måtte ordnes med ekstra mannskap for å pakke. Men ikke bare det, lagerstoffer ble satt i produksjon med den følge at den anstrengte kassakreditt kunne rase nedover som oljeaksjer etter et tomt borehull. Bare med den forskjell at denne bevegelsen føltes som noe utsøkt behagelig. Slik flaks har man egentlig ikke lov å ha. Stort sett gikk det greit å ansette selgere. Den aller første var en pen og pyntelig kar å se til. Hadde alltid ren snipp og blankpussede sko. Men dermed var alt sagt. Videre salgsfremstøt uteble, og jeg måtte reise ruten som før. Dette var ikke meningen og etter en tid måtte jeg si fra. Kundene kan reagere på det. Det var en arbeidsgamp vi hadde bruk for, og det fikk vi senere. Det neste tilfelle fortjener å bli nevnt for sin enestående frekkhet. Det var en yngre kar som skulle prøve seg. Det ulykksalige var at en av våre større avtagere har gitt sin anbefaling, og da var det ikke så godt å gjøre innvendinger. Han ble utstyrt med prøvekolleksjon, men ikke bare det, han trengte bil også, men hadde ikke penger. Så ble det spørsmål om å stille garanti. Før en slik garanti blir stilt, ønsker man å undersøke litt. Han var sønn av en gårdbruker i Østfold og det hørtes solid nok ut. Garanti for bilkjøp ble stilt. Etter et halvår skjer det absolutt ingen ting. Etter ytterligere et halvår kom kravet fra banken som hadde utredet. Jo, den unge fremadstrebende var reist til Spania der han hadde kjøpt seg inn i et barforetagende. Bilen var solgt og det hadde holdt til reisepenger samt til «flaskekjøp». Så sitter man der med skjegget solid forankret i postkassen. På kundesiden kunne det skje litt av hvert. Det kunne være fristende å ta med denne: En av våre selgere har tatt opp en ny kunde og ordre ble satt opp. Det var bare det at denne kunden satte betingelser som vi ikke kunne akseptere. Det gikk ut på en såkalt stående kreditt. Med andre ord at vi skulle holde ham med rentefritt lån. Vi beklaget at vi ikke kunne imøtekomme ham der, men med den begrunnelse at vi selv var avhengige av lånte penger til driften, og det måtte vi betale for. Imidlertid var ordren kommet i hus, og så skjer et glipp. Varene ble rutinemessig satt i produksjon og deretter sendt. Noe oppgjør kom det selvsagt ikke. Etter første purring kom det et sint brev. Vi forsøkte å forklare det på den måten at når varene likevel var blitt sendt, så var det for å vise den tillit som vi gjerne viste våre kunder. Svaret som kom var enda sintere. Og slik fortsatte brev-vekslingen utover høsten. Og siste angrepet på oss kom juleuka. Grensen til det komiske var nå langt overskredet. Derfor fikk vårt brev følgende ordlyd: «Vi nærmer oss den fredelige juletid. Får heller komme tilbake til saken på nyåret. Samtidig vil vi benytte anledningen til å ønske Dem og Deres familie en riktig god jul.... Tidligere brev var undertegnet «Ærbødigst». Svaret kom omgående: Våpenhvile aksepteres - god jul O. Og så kom oppgjøret i januar! Når femtiåra var passert bestemte myndighetene at vi skulle slå lag med seks andre nasjoner, som fikk betegnelsen «De ytre syv». Samarbeidet gikk i hovedsaken ut på at tollen skulle fjernes etter en nedtrapping over ti år. Imidlertid ble all tollbeskyttelse fjernet etter 7 år. Mange av disse landene var eksportører av tekstilvarer, og følgelig kom norsk tekstilindustri i fare. Det var tekstilfolkene som først fikk renneløkken tredd nedover sitt hode. Sakte og sikkert strammes det til. Konfeksjonen fikk sin noe utsatt. Denne dusjen var ikke bare kald, men for mange bedrifter ble den drepende. Den ene etter den andre måtte innstille. Myndighetene sto maktesløse - inngåtte handelsavtaler hindret dem i å gripe inn, hette det. Norsk tekstilvirksomhet går sin triste skjebne i møte. På samme tid øket omkostningene. Lønningene skulle følge «utviklingen» og det kunne bety at en norsk timelønn tilsvarte en daglønn i Hong Kong. Det får være måte på utfordring. Nå kjempes det for livet. Det rasjonaliseres som aldri før. Avdelinger blir lagt om eller lagt ned. Men tross disse anstrengelser måtte mange gi tapt. Det var med berettigelse at mange stilte seg spørsmålet: «Hva er det myndighetene tenker på? Tenkes det i det hele tatt? Skal tekoindustrien ofres for at andre, de såkalte levedyktige industrier skal få leve enda bedre? Har de glemt krigsåra «uten en tråd»? Min anledning kom ute på Vigra mens jeg ventet på Bergensflyet. En kjent skikkelse vandrer frem og tilbake i ventehallen. Han stryker seg like forbi bordet jeg satt ved. Han snur på hodet og ventet vel å treffe en som han kjente. Nølende kommer Kjell Magne Bondevik mot mitt bord. Du får unnskylde måten jeg snakker til deg på, men det kommer av at jeg er romsdaling og de vet ikke bedre. Godgutten Bondevik setter seg smilende ned og jeg forteller ham hva jeg har på hjertet. Etter denne innledningen måtte samtalen bli gemyttelig, men det var også alvor i den. Jeg forteller om bransjen jeg driver i. Ja, behøver jeg egentlig å si mere? Den unge statsmann drar på 27 27 smilet og forstår hvor jeg vil hen. Som romsdaling burde han ha mer omsorg for bransjen vår, mente jeg. Men svarene er omtrent like runde som ansiktet hans. Jeg må presse hardere på, og får vite at en støtteordning er i vente. Men det er ikke støtteordninger i form av tilskudd som kan redde oss. Slike støtter er bare som midlertidig medisin å regne for, men det var nå det som var på trappene. Det eneste man oppnår er å få gitt uttrykk for en berettiget misnøye. Hvinet fra en «turbopropp» varsler om at Oslo-flyet er landet. Det var det flyet stortingsmannen ventet på. Han takker for samtalen og forsvinner ut gate nr. Ikke noe å takke for tenkte jeg. Stort mere kom det ikke ut av samtalen jeg hadde med Trygve Bratteli heller. Det var i Skien og like foran et valg. Den gamle måten å kjøpe inn på, var at man fikk besøk av representanter for tekstilleverandørene. Senere ble det arrangert tekstilmesser i Oslo hvor det ble samlet på ett brett. På mange måter en fordel, men det manglet heller ikke på bakdeler. En slik messe varer i to-tre dager. Hundrevis av kolleksjoner skulle gjennomgås. Til slutt ble man «stoffblind». Mange av kolleksjonene var like, for prognosene skulle jo følges. Nå går farge og mønster i den og den retning, ble det hevdet. Våre naboland skulle være retningslinjer. Tekstilagentene som visste hva de snakket om, kunne f. Vel, så kjøper man litt «smalstripet» og så skulle det vise seg at Ola Nordmann ville ha stripene noe bredere. Prognoser er farlige, fikk man erfare, og så kjøper en like godt etter eget skjønn. De større konfeksjonsfabrikkene tillot imidlertid ikke at ens leverandør la ut sin kolleksjon til felles beskuelse. I all stillhet ble det pakket ut på et eller annet hotellrom. På slike messer tas det ut en mengde prøver samt kuponger til å sy prøveplagg av. De bestilte kvadratmeter stands, skulle dekoreres, og plaggene støttes, eller henges opp, helst på en litt annen måte enn sist. Det er som å jobbe med juleutstilling to ganger i året. Praktisk talt alle landets detalj- 28 28 ister er samlet, og «millionvis» av sigaretter blir tent. Etter tre-fire dager som messen varer, er man «ferdigrøkt». Både en selv og kolleksjonen må henges ut til lufting. Den hyggelige siden med en slik messesammenkomst er at man kommer kunder og kollegaer på nærmere hold. Miljøet blant norske fabrikanter er fint. Utlendingene som opererer med massevis av stands, har nok merket dette. Moteuken på Sjølyst er vel den mest populære salgsmesse i Skandinavia. Våre kunder møter ikke bare opp for å kjøpe, men kanskje like meget for å treffes til en hyggelig prat over en kopp kaffe. Men så er det alltid et men. Alle bedrifter med respekt for seg selv er medlem av minst to organisasjoner. Det er på arbeidsgiversiden og på bransjesiden. Slike medlemskap koster en god del, ja, kanskje mere enn en mindre bedrift synes å ha råd til. Dette var tilfelle med oss. Tilstrømningen til Sjølyst ble større og større for hvert år, og det ble trangt om plassen. Naturlig nok var det medlemmene som måtte få slippe inn først. Vi som snyltet oss unna medlemskapet, hadde vel egentlig ikke adgang. Ikke sagt med direkte ord, men bare at huset var fulltegnet. I denne forbindelse må nevnes det misforhold at utenlandske utstillere hadde så å si gratis adgang, mens en norsk bedrift først måtte vise medlemskap. På dette ble det protestert, og så slapp vi inn denne gangen også, men det ble den siste. Om medlemskap kan det sies både for og i mot. Når en kontingent er så betydelig, så venter man å få noe igjen. Helst noe mere enn en middag på årsmøtene, selv om man kan ta sin kone med. Det er i trengselstider man venter støtte fra sin forening, men dessverre så opplever man at når det bankes på døren så er vedkommende som regel ikke «hjemme». Erfaringen har vist at når det virkelig røyner på, er det kun en selv å stole på. Bedriftsleder for en mindre fabrikk har ofte sine problemer på et annet felt enn de store. Så blir det til at man opererer som «ensom ulv», ikke for å drive illojalt, men for at det opptrukne system rett og slett ikke passer. At man holder seg utenom vil skade bransjen i sin helhet, vil sikkert mange hevde. Det må bare godtas, men så registreres det at uansett medlemskap er det mange bedrifter som har gått dukken, mens den «enslige vandrer» vandrer videre. Det hører vel til sjeldenhetene at bedrift og ansatte står på samme side mot myndighetene. At landet skulle legges åpent for fri import samtidig som f. Denne avgiften regnes ut fra prosent lønn, slik at de arbeidsintensive virksomheter som teko, ble hardest rammet. Delegasjoner ble sendt til Oslo for å protestere, men de kom nok til å tale for døve ører. Heller ikke bekledningsarbeiderforbundet nådde fram. De kjempet nok så godt de kunne, men måtte vel gi tapt for «jern og metall» når det gjaldt støtte som monnet. Med så liten forståelse fra myndighetenes side, måtte depresjonen melde seg. I begynnelsen av 70-åra, var det mange bedrifter som merket at helsen begynte å svikte. Vår kommune som i alle år hadde nydt godt av denne industris skatteinntekter, så faren og satte i gang en slags redningsaksjon. Både fylke og stat ble involvert. Delegasjon fra Oslo kom i fly - det hastet. Konfeksjonsledere ble innkalt til møter. Men når myndighetene snakker så er det gjerne på det teoretiske plan. Avstanden mellom våre hverdagslige problemer og byråkratenes måte å løse de på, er sørgelig stor. Mange av oss stilte oss tvilende og det med god grunn. Fusjoner av bedrifter var et av midlene. Et forsøk ble gjort, men det hele ramlet sammen før det var kommet i gang. Det var med rette en av representantene uttalte, og han uttalte det slik: «Kan ikke forstå at om man legger to syke i samme seng, om man blir noe snarere frisk for det? Det ble satt i gang kursvirksomheter med statens penger, og når disse var oppbrukt kokte det hele bort i kålen. Slike aksjoner har flere sider. Når massemedia værer at noen har det vanskelig, så møter de opp for å dramatisere det videre. Tross alt var det flere bedrifter som ikke hadde behov for den slags hjelp. Disse fikk det bare enda vanskeligere ettersom den romsdalske konfeksjonsindustri ble omtalt generelt. De fete år for konfeksjonen er forlengst forbi, og de magre melder seg i tur og orden. Mange bedriftseiere så faren nærme seg og de valgte å hoppe av. Andre igjen ventet for lenge og måtte se sine dører stengte. Fortjenesten lå ofte i nærheten av null. Om det forekom et brukbart år så gikk det gjerne ut igjen det neste. Det ble et slit som tæret på krefter og humør. Selgerne forlangte flere 30 30 Fabrikkbygningen slik den står i dag. Det blir en balansegang som ender med kompromiss. Tiden er inne for en kraftig opprydning, men slike tiltak passer dårlig for den som har passert middagshøyden. Underskuddet i 1976 gjorde det faktisk lettere å ta avgjørelsen. Men det er begrenset hvor lenge man kan kjøre på reservetankene. Det er på tide å se seg om etter landingsplass. Nødlanding vil man helst unngå. Ordren om «fasten seatbelts» ble gitt når regnskapet for siste år kunne avleses. Det er en bedriftsleders klare plikt å si fra. Det sammenkalles til møte hvor det meddeles at bedriften ikke tjener penger, men taper. Dette kan ikke fortsette, og nødvendige tiltak må settes i verk. Litt smådramatikk hoppes det over. Det tjener ikke til noe å trekke det fram her. Med god innsats i bedriften og bedre ordretilgang, begynte «maskinen» å stige igjen. I første halvår 31 var vi på plussiden igjen, men dette var også det siste halvår for den gamle ledelse. Selv om situasjonen var blitt lysere for en stund? En slik melding kan ikke holdes hemmelig. Så snart en bedrift er i stengningsposisjon går ryktet fort. Massemedia møter opp, og da blir det gjerne en unødig dramtisering som ville virke uheldig for en fortsatt drift. Advarsler ble gitt, men ikke alle tok hensyn til det. Den lokale kringkasting holdt seg taus når de fikk vite den egentlige sammenheng. Imidlertid var det en trøst at vår bedrift ikke var kommet i miskreditt på den måten at noen ble skremt fra å overta. Det var flere kjøpere som meldte seg, men det ble myndighetenes sak å velge ut. Det var høysommer med solgangsbris når jeg forlot advokatkontoret. Finner en benk nede ved havnen og blir sittende å betrakte småbåtene som duver sakte i sjøen. Jo, et henimot femti års maratonløp er slutt. Det var å gå rett fra folkeskolen og inn i arbeidslivet, praktisk talt. Både vemodig og på samme tid befriende. Tilfreds med at alle som skulle ha penger har fått sitt. Det er en god følelse for den som fikk sin oppdragelse i tredveåra. Artikkelen er noe forkortet i forhold til det opphavelige manuskript. Red 32 32 Anders Vold Av Oddvar Hovde Anders Vold var fødd i Måndalen i Foreldra var Anne og Peder Vold i Megarda på Voll. Anders gifta seg i 1913 med Marit Johnsdotter Sæbø frå Ystegarda. Saman dreiv dei so Megarden so lenge som helsa heldt. Men det var ikkje gardsdrifta Anders var mest interessert i. Etter notida sin terminologi kan vel den nemnast som ekstensiv. I staden hadde han interesser på mange andre felt, først og fremst på det tekniske området. Var det ei maskine eller motor som kom i ulage og han fekk skrue sund og setje saman att, då var han i sitt ess. Ei lita historie kan illustrere dette: Ikring 1911 hadde han ein motorbåt som liksom andre motorar på den tid kunne gå istå. Han Anders skrua sund og sette ihop att medan ein heil flokk med gutar som «gjekk mæ fer prest» det året stod kringom og såg på. Når han endeleg fekk motoren igang att seier han: «Nei, no guta e det kje nåkkå rart meir, fer no gjeng en! Det var eit likestraumsverk med to ytterfaser og null-leder. Her fekk han lære seg å stelle med elektriske maskiner og vart litt etter kvart som ein fagmann på området. Han var ikkje av dei som «kobla null n over på ytterfasen» slik ein annan bygdamann foreslo ved eit høve! Den elektriske krafta kom med utvikling på mange felt. Det gjekk ikkje lenge før Anders skaffa seg eit filmapparat. Kinomatograf heitte det den gongen i filmens barndom. Dette apparatet er utstyrt med elektrisk bogelampe, og filmen vart dregen for hand med ei lita sveiv. For folket i ei avstengd fjordbygd var det ein opplevelse å få sjå «levande bilete». Dette var lenge før det vart sett lyd på filmen. Berre kommentarane kunne lesast på lerrettet. Somme av publikum levde so med i handlinga i filmen at dei las teksta høgt og gav sine eigne kommentarar i tillegg, til dømes: «Han er død», stod det. S:3 33 34 Anders Vold med nokre av måleria sine. Måleriet nedst til venstre er av bestefar hans som ogso heitte Anders. Det var han som tok bjørnen på snare frami Bjøynnastia i Volladalen. Men Anders sjølv var ogso ein meister i å kommentere. Når det kom til eit visst punkt i filmen, kunde han seie: «No må de sjå vel ette, fer no kjøssest dei snart! Dette var lenge før den tida at måndalingane fekk sin daglege dose med overutvikla Oslo-kultur i massemedia! Anders var ogso interessert i musikk. Han var ein av dei første som spela kornett i Måndalen hornmusikklag då det kom igang. Elles kjøpte han seg eit Steinkjer-posentiv som han drog ved festlege høve. Dei som fekk oppleve å høyre Anders spela på posentivet og viste film med eigne kommentar til, fekk eit minne dei seint gløymer. Han hev laga ei mengd med måleri med motiv frå naturen og portrett. Troppeoppgangen i Megarda var dekoreret med måleri som er måla direkte på veggen. Inne i stova til Bjørg Lescoeur, dottera som bur i Måndalen om sommaren og i Frankrike om vinteren, heng det fleire måleri av Anders, sjølportrett, kona, foreldra 35 35 Siste skuledagen på Vollaskulen i Fremst frå Venstre: Ivar K. Raknem, Ivar Samset lærar , Oddleif Vold. I trappa: Gunnhorg Vold og lvar Samset Vold dei var ikkje elever i denne klassa. Aslaug Brudeseth, Marit Skeide og Liv Skeide. Ved eine veggen stend posentivet, og ved pianoet ein treskulptur som Anders også hev laga og som skal forestille «Johannes den Døber». Me kan ikkje skrive om Anders Vold utan å nemne kona, ho Marit. Det var ho som var den drivande kraft i Megarda. Ho dreiv gjestgiveri i huset. Her tok dei inn dei fleste framande som trong mat og hus. Ofte fekk dei eta saman med vertsfolket, og Anders med sin vitalitet og replikk-kunst skapte ei heimsleg atmosfære som gjorde at folk treivst når dei kom åt Megarda. Ein gong dei sat tilbords tok han Anders fløtemugga og slo i fløte til seg sjølv og sende ho so vidare til dei framande. Dette fekk han påtale for av kona: «Den so ser på deg no Anders. Du ska no vel la fremmenfølkje fersyne se først då, væte. Ingbjør og andre mannen hennar, Ola, sit. Dotterdotter til Ingbjør, Marit Heen, står bak dei med dotter si, Margit. Den svarte hjørna til høgre på bileter er fordi glasplata er sund. I Megarda var det kontordagar for doktoren, og då Voll sparebank vart oppretta sist i 20 åra på grunn av usemje med gryttensarane, var det i Megarda denne også heldt til i mange år. Det var soleis som eit bygdasentrum der på garden, og ho Marit hadde nok mykje å stå i. Han kjøpte gjerne gamle ting særleg slikt som han kunde reparere og setje i brukbar stand att. Ein dag kom han til gards med ei full dragarvogn med auktionsvare. Men då rann det over for ho Marit. Ho meinte vel at det var nyttigare ting å ta seg til i Megarda. Dermed fann ho seg ei uverje, gjekk laus og knuste heile lasset! Som straff for slikt fekk nok ho Marit frå tid til anna høyre kven det var som styrde der på garden. Men dette var nok mest uttapålåte slik som den talen han Anders heldt i sølvbrudlaupet sitt og som han opna omlag slik: «Me les i aviså, og me høyre om følk som he fått medalje for sin innsats og bragder som dei he gjort. Men i so he leva i lag mæ se 37 37 Synfaring for rutebildrift Ålesund-Åndalsnes med stopp på troppa i Megarda sommaren På troppa frå Venstre: Anders Vold, rutebilrepr. Første gongen eg såg han Megards-Anders var i Vollakyrkja. Det var han som fyra i omnane og ringde med kyrkjeklokka. I veggen oppe på galleriet eller lemmen som me sa før, var det ein liten glugg omlag 25 cm i firkant. Dette var for at han so skulde ringje kunde følgje med kor langt dei var komne i preika. Når småguten fekk sjå andletet oppe i gluggen, gav nok det inntrykk som festa seg meir enn det som kom inn gjennom øyra. Men i 1926 fekk kyrkja orgel. Det var eit stort instrument som kom frå kyrkja i Mandal til Måndal og fyllte halve galleriet. Då fekk me ikkje sjå mannen oppe i gluggen meir. Men han Anders fekk eit nytt instrument å føre tilsyn med. Var det ei pipe som ikkje let. Kven andre enn han kunde vøla det? Måndalen var ei avstengd bygd heilt til 1945 då vegen frå Våge til Veblungsnes vart ferdig. Det var ikkje alltid so beinsleg å koma seg til doktor eller tannlæge i ei fart. Då var Anders god å gå til. Var det ei hand 38 39 Krøterutstilling på Voll i som gjekk or led, retta han på det, og det hende at han spjelka beinbrot so godt at sjukehuslægane sa at dei hadde ikkje gjort det betre sjølv. Han fekk tak i ei tong som han brukte å trekkje ut tenner med utan bedøving sjølvsagt, og det var mang ei verketann som kom vekk frå miljøet sitt i Megarda. So bonden i Megarda var ein allsidig kar. Største og mest verdfulle innsatsen som Anders Vold gjorde var som fotograf. Han var ein av dei første som fekk tak i fotografiapparat i bygda, og med dette for han «fjell og fjøre» og gjorde «verk som varer». Bygdafolket i Måndalen kan vere takksame for den kulturinnsats han gjorde på dette området. I dei fleste heimar i bygda finnst det bilete frå apparatet hans. Han tok seg god tid og gjorde godt arbeid, og hev seinare fått god kritikk av fagfotografar. Det første apparatet han brukte var med glasplater. Når han stod under svarteplagget og kommanderte 40 40 korleis folk skulde stå, kunde det gå i langdrag. Det hendte han brukte opp i halvtimen! Men å stå under kommando av Megards-Anders kunde vere underhaldning god nok, og resultatet ser me på bileta som finnst kring i bygda. Anders døydde i 1959 og Marit i Folk døyr. Eit eg veit som aldri døyr: Minne 41 41 Klongsta Pe Av Alfred Ødegård Egentlig var hans rette navn Peder Hansen Øverås, men det var et navn han bare var kjent under i sin første ungdom. Faren var Hans Jonsen Øverås og var fødd i året I sitt første ekteskap med Ane Olsdatter som også var fødd i 1759, var det 4 barn. Hans og hans familie bodde på et lite bruk inne ved Eikesdalsvatnet på Øveråssida som de kalte Hammeren. Så døde kona til Hans og han ble gift opp igjen 3. Hans hadde da forlatt Øverås og fått seg en plass under gården Fagerslett. Også i Hans sitt annet ekteskap var det 4 barn og Peder var den eldste i dette kullet. I «Husmannsoga» for Fagerslett er det fortalt om hver enkelt av disse barna til Hans Jonsen Øverås. Disse opplysninger blir tilgjengelig når bygdeboka for Eresfjord blir ferdig. Pe, som de nu kalte ham måtte tidlig ut for å tjene til sitt brød. Allerede som 12 åring, rundt 1831, kom han til Aslak Olsen på Elgenes i Vistdal som gjetergutt. Alt på dette tidspunkt spilte han fele. Når han om morgenen drev buskapen til marka hadde han fela med. Når det var vær til det, spilte han for dyrene. Pe var liten av vekst, så han satte fela til beltestedet når han spilte. Rundt 1812 var det kommet en Opplending til Elgenes. Han hette Iva og var låsesmed. Han slo seg ned på gården og drev smedarbeid ved siden av at han tok arbeid på gården. Smia si fikk han satt opp mellom noen store stener bortenfor husa. Aslak Olsen Elgenes ville gjerne ha Iva boende på gården og det ble til at han fikk bygsle seg en plass der. Han ble således husmann under Elgenes. Iva giftet seg med en som hette Kristiana. Så bygde han gamlestua på Smehaugen og en liten løe. Senere er stedet blitt kalt Smehaugen, eller 42 42 Smeplassen. Av arbeid som er igjen i bygda etter låsesmeden, skal være et stabburslås på Elgenes. Det finnes ikke maken til slik lås, og det skal fungere ennå. Iva og Kristiana fikk en datter som fikk navnet Gonhild og hun var på samme alder som Pe. Disse to gjette sammen i marka og de var gode venner. Når buskapen gikk rolig og sola sto høyt på himmelen, satt Pe og spilte og Gonhild lyttet til musikken. Da Pe var konfirmert drog han fra Elgenes. Han vandret litt rundt og oppholdt seg i hvertfall en tid i Eidsvågen. Han ble snart en dreven felespiller og spilte i nesten hvert eneste bryllup. Hele håbolla drog Pe rundt og spilte i bryllup. Det var da slik at de som hadde tanker om å gifte seg, og som ville ha Pe til å spille, de måtte ordne seg etter Pe som det passet for ham. Når brudefolka gikk til kirka, eller brukte båt, var Pe alltid med og spilte. På siste stykket til kirken gikk han foran og spilte helt til følget var kommet til kirkeporten. Da stoppet musikken og Pe bukket for brudeparet. Tok så et par steg tilside og trakk seg tilbake. Pe fant seg da et eller annet sted så han kunne hvile mens han ventet. Pe ble etter hvert kjent for å være en stor felespiller. Når det var dans satt Pe oftest på en stol som var satt opp på et bord. Han spilte svært hårdt og fingrene for fra felehalsen frem til spelhesten som om det var ild i fingrene. Mellom hver slått tørket han svetten med trøyerma. Pe brukte alltid hatt og hatten var ikke av undtatt når han sov. Ungdommene undret seg litt om dette med hatten til Pe. De fant på at de skulle gjøre ham et puss. Så slo de hatten av ham. Ikke bare hatten deiset bortover gulvet, men også nistematen til Pe gikk samme veien, for den hadde han oppe i hattepullen. Det var for det meste potetkake. Da ble Pe storlig fornærmet og det måtte overtalelser til for å få han til å spille videre. Når Pe spilte til dans var det sjelden mot en fast betaling. Helst gikk noen rundt og samlet inn noen slanter. Det var et sikkert tegn at når Pe stoppet musikken og slo fingerknokene mot felebunnen, da hadde han spilt så passelig for det som var samlet inn. Enten måtte det da en ny runde til, eller så var det slutten. For det ofteste ordnet det seg. Om høstene var han på Romsdalsmartnan og spilte til dans. I ungdomstiden gikk ofte tankene tilbake til Elgenes og Smehaugen og særlig tenkte han ofte på Gonhild som han hadde gjett sammen med 43 43 Fela og felekassa hans Klongsta Pe er nå på Romsdalsmuseet. En dag tok han sin beslutning og reiste til Smehaugen og fornyet vennskapet med foreldre og datter. Gonhild hadde forandret seg til en pen lyshåret gjente med lyseblå øyne. Pe fridde og det ble ja med en gang. Bryllup ble holdt i året De nygifte skulle bo på Smehaugen og ta over plassen etter gamlefolket. Husa var for trange til 2 familier så Pe reiste til Hagbøen på Bugge og kjøpte en loftstue som Peder Hagbø hadde tømret opp. Om denne Peder Hagbø er det Bjørnstjerne Bjørnson skriver om i sin fortelling «Et stygt barndomsminne». Fela til Pe hadde slike kraftige toner at når han satt ute på Elgenes og spilte om kveldene, hørte de tonene over fjorden til Ranvika. Pe laget også egne melodier. Når og hvordan Pe fikk navnet Klongsta er det delte meninger om. Inne i bygda sa de om slike som spilte gitar at de klonket. Dette ble også 44 44 sagt om de som spilte fele. Og da ble det gjerne til at «han Pe satt og klonket på fela». Navnet skulle etter dette vært skrevet litt anderledes, men etter så mange år har navn lett for å forandre seg. Det har vært spekulert mye om dette navnet til Pe. En kjent lokalhistorie- og slektsgransker, lærer E. Stranden , som bodde like i nærheten av Smehaugen kom også til det resultat at det var fela som hadde gitt Pe navnet. Stranden kjente Pe godt og var ofte hos ham på besøk i sine guttedager. Pe og Gonhild levde godt sammen selv om Pe var litt av en raring og egen av seg. Foruten å være spillemann drev Pe med forskjellige sysler til livets opphold, men det er som felespillemann han er kjent utover bygdene. Pe og Gonhild fikk 3 sønner og en datter. Hans, eldste sønnen reiste ut da han var blitt voksen. De to hadde flere barn, men alle drog på hver sin kant straks etter konfirmasjon. Datteren, som hette Marie, døde i barselseng, men hun etterlot seg en gjente som fikk navnet Guni. Pe kunne nok være litt vrang av seg når de ville ha ham til å spille. Det fortelles at Ranvikingene dro over fjorden for å få Pe til å være med over for å spille til dans. Nei da var Pe kostbar på det. Ikke var han i form og ikke var alle strengene i orden på fela heller. Ranvikingene gav seg ikke så lett. I den tiden var det mye brennevin blant folk, og Pe sa heller ikke nei til en dram. Etter noen drammer og god prat ble Pe med og spilte allikevel. Han var ingen fyllefant og utførte sine spilleoppdrag med fynd og klem. Når en kommer reisende innover fra Åfarnes og har passert Sandnes, ligger gården Pelia som første bruk på høyre hånden. Bruket ligger høyt oppe i lia med god utsikt til Myklebostadgårdene og oppover bygda. Da dette forgikk var det ikke vei opp til bruket, bare en sti som snodde seg oppover brattlende. Da Ola i Pelia giftet seg med Marie fra Isfjorden var det stort bryllup i Pelia. Det var mange gjester fra Isfjorden som var budne og de hadde med seg spillemann også. Gjester fra Vistdal, blant dem Ola H. De fant ut at de skulle hente Klongsta Pe. De drog ned i Øverlinaustet 45 45 Rheinlender etter Klongsta Pe nedtegnet etter hukommelsen av Peder S. Avtegnet for Romsdal Sogelag av Arild Hoksnes. Rodde så ut til Elgeneset til Klongsta Pe og fikk han med innover. Da de kom roende innover igjen, var de rettelig i festhumør for det var rikelig med skjenk. De rodde tilbake til Øverlistøa. Klongsta Pe satt bak i båten og spilte hele tiden så det ljomet rundt mellom de høye fjellene. Rorskarene hoppet iland og drog båten inntil. Så hugg de i hver sin tollegang og drog båten opp den steile skråningen mens spillemannen satt og spilte. Den hårde ferden stoppet ikke før de var kommet et par hundre meter - opp til stua til Aslak Bårdsen. Gjestene i bryllupsgården hadde hørt musikken hele tiden siden båten kom framom nærmeste neset. Da dette merkelige følge kom til bryllupsgården ble det forandring på musikken. Spillemannen fra Isfjorden som kanskje var redd det skulle bli bråk, pakket sammen og forsvant. Han drog beneste veien over fjellet til Isfjorden. Denne hendelsen foregikk på sommeren så det var ingen fare for mannen i så måte. I året 1886 døde kona til Pe. Dette tok sterkt på ham og på sine eldre år ble Pe mer og mer stille og rolig av seg. Mens kona levde gikk de ut blant folk og forsømte heller ikke sin kirkegang. Sønnen Petter og datterdatteren Guni, stelte for han Pe og drev Smeplassen til Pe døde 27. Da reiste Guni til Amerika og Petter flyttet loftstua som var kommet fra Bugge til Sandnes, rett nedenfor gården Sjarmyra. Fela til Pe ble kjøpt av Aslak Skorgen. Siden ble den solgt til lærer Tore Lien som brukte fela når han innøvde toner og melodier i sangkoret i bygda. Senere arvet sønnen, Aslak Lien, fela, og hadde den i mange år. Den ble senere forært til Romsdalsmuseet på Molde, hvor 46 46 den fremdeles er. Smehaugen har nu ligget nedlagt i nesten 90 år, men enda er det spor etter både smia og husmurene på stedet. Etter at sønnen til Pe, Petter flyttet stua til Sandnes, drev han litt fiskeri, men det var en dårlig levemåte. Enok Sandnes var verge for Petter, da Petter mottok støtte fra kommunen. Da Petter døde ble det auksjon på hans jordiske eiendeler. Da stua og båt ble ropt opp var det ingen som bød. Broren, Iver, var tilstede, og de andre av naboene visste om at Iver syntes han var berettiget til det som var igjen etter Petter. De andre fraholdt seg da fra å by. Lensmann Hole oppfordret da Petters verge - Enok Sandnes til å by - slik at kommunen kunne få dekket sine utlegg. Enok fikk da tilslaget både på stua og båten. Stua ble senere solgt til riving til Ludvig Ødegård, som satte den opp igjen rett ovenfor Aspehjellen i Vistdal. Iver Pedersen ble meget fortørnet på Enok Sandnes for dette kjøpet på auksjonen og lovte å hevne seg. Enok Sandnes hadde et stort la av bjerkenevner inne på Sandnes-stranda. Det var anslått til 50 våg, eller ca. Dette hadde ikke så liten verdi den tid. Hans tider så folk en kraftig røk på Sandnesstranda. Da de kom til, stod neverlaet i flammer. Alle mistenkte Iver for dette, men det fantes ikke bevis så det var ingen ting å gjøre. Ihvertfall var tapet ved auksjonen opp og avgjort for alltid. Mine kilder til denne artikkelen om Klongsta Pe er for det meste hentet fra artikler skrevet av lærer E. Når det gjelder en del årstall og annet materiale har jeg skaffet dette ved stor velvilje av Bersvein Leirvoll, Nauste. Ellers har Leiv Lange, Gussiås bidratt med erindringer etter Ola H. Dessuten er smådetaljer snappet opp ved samtaler med eldre folk i Vistdal. Thor skulle overta familiens gårdsbruk, men utferdstrangen var for stor hos Thor, så han overlot retten til gården til sin yngre bror, Hans. Til Vistdal kom Thor i ganske ung alder. En medvirkende årsak til at Thor kom til denne bygda var nok at en onkel av ham hadde bosatt seg i Vistdal. Han bodde på Myklebostad nesten nede ved sjøen på en plass de kalte «Kjerreteigen». Rundt århundreskiftet stod det her flere hus, både en og to etasjers. Alle disse husene er nå borte, unntatt et, og det er fremdeles bebodd. Denne onkelen til Thor skrev seg for Ola Jakobsen Grote, men han gikk bare under navnet Dreierola for han var utlært tredreier. Thor Grotli var også utdannet til tredreier, men den samme Thor var en allsidig mann. Han drev også som murer i gråstein. Det var enda ikke begynt med sement, så det var lere, utblandet i vann som ble brukt til bindemiddel. Det går noen historier i bygda etter hans oppdrag i murerfaget. Da Thor kom til Vistdal var han ungkar, men det gikk ikke så svært lenge før han kastet sin øyne på en pen unggjente som sammen med sin søster bodde på Halsen. Hun hette Gjertrud Halsen og hennes foreldre var Iva og Eli Halsen. Gjertrud var fødd året 1848 den så hun var 2 år yngre enn Thor. Det ble gifting med disse to, og et langt ekteskap tok til. Bestemor til Gjertrud, hette også Gjertrud. Hun hadde en bror som hette Bård Ivarson Opdal Det er denne broren Bjørnstjerne 48 48 Thor og Gjertrud Grotli. Bjørnson har brukt som modell i sin fortelling om «Bård Skolemester». Sammen med broren, Anders, er disse to gjort udødelige. I denne tiden fartet Thor rundt og tok forskjellig arbeid. En tid bodde han på Nerland og senere på Halsen. Det var dårlige tider inne på bygdene rundt 1850 og utover, så det var vanskelig med å få kontanter for utført arbeid. Thor reiste så en tur til Kristiansund og var der i 3 år. Da drev han med murerarbeid hele tiden. Han kom så tilbake til Vistdal og bodde en tid på Løsletta på Lange. Så kjøpte han en gammel stue på Tjelle som stod ved Felejovatnet. Prisen for denne var 40 kroner.